Langrennsløperen Hallgeir Brenden (1929-2007) fra grenda Tørberget i Trysil, fotografert i et øyeblikk da han tok et skøytetak i en slak kurve under et nyttårsrenn i Älvdalen i Sverige i 1961. Langrennsløperen hadde treski med «Rottefella-bindinger» og var kledd i anorakk og nikkersbukser. På hodet hadde han en ørevarmer, og på brystet et nummer med sifrene «61». Fotografiet er tatt inne på stadionområdet. Brenden passerte flaggstanga (til høyre) og ei betydelig ansamling av tilskuere fulgte løpet hans fra tretribuner til venstre. En høyttaler og reklameskilt for fjernsynsprodusenten «Luxor» raget over publikum. Hallgeir Brenden var en av 1950-åras store langrennsløpere. Han var 18-kilometeren i olympiaden i 1952 (Oslo) og 15-kilometeren i olympiaden i 1956 (Cortina d’Ampezzo), begge ganger med cirka et halvt minutts margin. Hallgeir Brenden var videre blant aktørene på stafettlag som vant OL-sølv både i 1952 og 1960 (Squaw Valley). Videre vant han de korte rennene i Holmenkollen tre ganger, og gan vant 12 norgesmesterskapsrenn, i en periode da rekrutteringa til langrennssporten var stor. Sommerstid var han aktiv på friidrettsbanen, der han blant annet vant to norgesmesterskap i 3000 meter hinder. Når han ikke gikk på ski, var Hallgeir Brenden småbruker og skogsarbeider. Det skirennet dette fotografiet er hentet fra – «Skærlittsloppet» - ble ikke blant Brendens største suksesser. Sixten Jernberg fra Lima og Assar Rønnlund fra Umeå delte seieren, og Trysil-løperen ble nummer 11. (Foto/Photo)

Velkommen til Trysil skimuseum og Trysil bygdetun

Åpningstider

Trysil skimuseum er åpent kl. 16-20 hver onsdag fra 23.2.-6.4.

Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en klistertube fra selskapet Swix. Alle disse produktene skulle gi skiløperne god glid og godt feste på våt vårnsnø. Da skiaktiviteter ble både idretts- og rekreasjonsaktiviteter på andre halvdel av 1800-tallet fantes det ikke skismurning. Men skiløperne fant ut at blandinger av tjære og andre fettstoffer forbedret skienes glideegenskaper, noe som gav seg utslag i bedre fart og muliggjorde lengre svev i hoppbakkene. Den store utfordringen var å finne fram til stoffer som både gav god glid og skikkelig feste i langrennsløypene, særlig mot slutten av skisesongen, da vårsola skapte vekslende føre med sugende våt snø midt på dagen og isete, hardt og glatt føre i morgen- og kveldstimene. De mest dedikerte konkurranseløperne prøvde seg med blandinger som de ikke snakket altfor høyt om, men sammenkokte tjærestoffer og parafinvoks var sentrale ingredienser i mange av dem. Velfungerende blandinger kunne gi opphavsmennene fortrinn i skirenn. I 1911 testet Sigurd Kristiansen fra Bærum Skiklubb det som antas å ha vært verdens første klistersmurning i Holmenkollrennet, og vant en sensasjonell seier. På denne tida begynte skivoks å bli handelsvare. Alf Bjerckes farvehandel produserte og solgte «Record» og «Fyk», som begge forbedret gliden på skiene, men som på denne tida ikke hadde nevneverdig virkning på festeegenskapene. Skiløperbrødrene Peter og Sverre Østbye fra Kristiania var spesielt opptatt av skismurning. I 1913 søkte Peter patent på ei blanding av parafin, stearin, linolje og tjære. Disse stoffene gav god glid. For samtidig å få bedre glid tilsatte Østbye klebrige substanser, som harpiks og terpentin. I forkant av Holmenkoll-rennet i 1914 testet Peter Østbye flere ski som var smurt med voks der de nevnte stoffene forekom i noe ulike blandingsforhold. Forberedelsene minte slik sett litt om det arbeidet moderne smøreteam gjør for og i samarbeid med eliteløpere. Peter slo Lauritz Bergendahl og Lars Høgvold, som nok egentlig var bedre langrennsløpere, med to minutter. Østbye-karene hadde forretningstalent, og fra 1915 kunne skiløperne kjøpe tre varianter av Østbye-voks. Andre skiløpere fortsatte sin eksperimentering. Ryktene ville ha det til at enkelte til og med smeltet grammofonplater, som inneholdt skjellakk, ble smeltet inn i skivoksblandinger, noe som var utgangspunkt for humoristiske kommentarer om hvilke musikkgenrer som gav best feste. Østbye-brødrene fikk etter hvert konkurranse fra andre produsenter. Også den nevnte skihelten Lauritz Bergendahl gav navn til et voksfabrikat. Det samme gjorde Torger Bratlie. Disse produsentene dominerte det norske skismøringsmarkedet i flere tiår. I 1946 etablerte den svenske kjemikeren Börje Gabrielsson selskapet Swix, som etter hvert ble en betydelig konkurrent for de norske produsentene. I 1978 ble dette selskapet oppkjøpt av det norske familieselskapet Andresen, som utvidet produktspekteret og flyttet hovedkontoret til Lillehammer. Samtidig ble skismurning fra flere utenlandske produsenter tilgjengelig på det norske markedet. I moderne konkurranseidrett brukes det varme under påføring av skismurning, og dette har utløst et nytt fokus på helseskadelige kjemiske forbindelser fra smurningsblandingene som frigjøres i slike prosesser, særlig fluor. (Foto/Photo)